Ved livets solnedgang: Tegn på kroppslig aldring

Mange av oss sier at alder bare er et tall minst én gang i livet. Likevel, jo høyere alder vi får, desto oftere tenker vi på hvor mye dette tallet kommer til å vokse. Vi lurer også på hvor lenge følelsen av å være ung kommer til å samsvare med utseendet vårt, samt våre fysiske evner. Eller, for å si det enklere, når begynner vi å bli gamle? Og dersom det å være gammel ikke handler om alder, hva betyr det da å være gammel?

Verdens helseorganisasjon har i sin nye klassifisering forlenget ung alder opp til 45 år. Mennesker mellom 45 og 60 år regnes som middelaldrende, de i alderen 60-75 år er pensjonister og mennesker over 75 anses som eldre. Men som med de fleste tilnærminger, har heller ikke denne klassifiseringen noe å si for hvert enkelt menneske. Vi kjenner alle minst en ung «gammel mann» som begynner å klage på livet i 30-årene og drømmer om en pensjonisttilværelse ved fylte 50. I tillegg kjenner vi minst ett livlig menneske over 80 år som er mer aktiv enn barna.

Så hva påvirker aldring? Når starter den? Hvordan kan vi definere et øyeblikk der livets bevegelse begynner å falle, og hva kan vi gjøre med det? Og til slutt: Er vitenskapen i stand til å fortelle oss hvor lenge vi kommer til å leve?

Hvordan måle aldring?

I mange århundrer har forskere søkt etter markører for biologisk aldring, markører som kan fortelle oss mer nøyaktig kroppens tilstand og forutsi når den begynner å eldes. Ulike kulturer har på ulike tidspunkter hatt ulike standarder for å definere mennesker som gamle, for eksempel det å miste fruktbarheten, kritisk forverring av sansene, grått hår og annet.

I dag finnes det tre aksepterte kriterier for aldringsmarkører. Disse er foreslått av American Federation for Aging Research i en rapport med tittelen «Biologisk aldersprediktorer». Disse kriteriene inkluderer enkel måling (gitt at måleprosessen ikke akselererer aldringen i seg selv), markørens mulighet til analysere dødsrisikoen, forholdet til de biologiske aldringsprosessene og muligheten til å bruke markøren på både mennesker og dyr. Disse kriteriene er ganske tøffe, og det finnes bare tre markører som kan oppfylle dem alle i løpet av de siste 16 årene etter at kriteriene ble godtatt. Vi skal beskrive dem mer detaljert nedenfor.

Den første markøren: Skrøpelighetsindeks

Skrøpelighetsindeksen er basert på listen over symptomer som ofte kan sees hos mennesker eller dyr, og som kan ha en meget negativ helseeffekt. Den nyeste listen over symptomer, med tittelen «En skrøpelighetsindeks for biobank-deltakere i Storbritannia», ble publisert i 2018 og er tilgjengelig for alle som er interessert i å sjekke helsa si. Det er tilstrekkelig å bare legge til ett poeng for hvert symptom og evaluere det endelige resultatet, noe som kan bidra til å forutsi behovet for regelmessig pleie eller til og med sjansene for død fra aldring.

Denne metoden fungerer imidlertid bare for voksne. Yngre mennesker har bare ikke levd lenge nok til å utvikle nok kroniske og farlige sykdommer, og resultatet vil derfor ikke være pålitelig.

I 2015 tilbydde forskere fra National Academy of Science of USA sin liste over markører, kalt «Kvantifisering av biologisk aldring hos unge voksne», som ikke er direkte relatert til kroniske eller farlige sykdommer. Denne listen inkluderer blant annet nivået av kolesterol, BMI, Hb-nivået, slimhinnens tilstand og andre tegn som kan undersøkes i en hvilken som helst alder. Resultatet fra testen gjør det mulig å evaluere kroppens alder, som ofte ikke samsvarer med den faktiske alderen. Kroppsalderen til deltakerne i forskningen, som var 38 år gamle, varierte derfor fra 30 til 50 år.

Den andre markøren: lengden på telomerer

Telomerene er endene i et DNA, som krymper hver gang en celle deler seg. Når lengden på telomerene blir kritisk liten, mister cellen evne til å dele seg, og aldringsprosessen begynner å skje. I gjennomsnitt tillater lengden av telomerer 50 celledelinger, og i lang tid ble denne parameteren ansett for å være avgjørende for å bestemme kroppens levetid.

Senere studier har imidlertid utfordret denne ideen. For det første har det vist seg at lengden på telomerene kan variere betydelig ut ifra mange faktorer. Telomerene til kvinner er i gjennomsnitt lengre enn hos menn, noe det fremgår av en studie med tittelen «Refleksjoner over telomerdynamikk og aldringsrelaterte sykdommer i mennesker». Telomerene til barn med eldre fedre er lengre enn hos barn hvis far var ung i unnfangelsesøyeblikket, noe som fremgår i en annen studie «Menn med en høy alder ved unnfangelse fører til lengre telomerer hos menneskelige etterkommere». Til slutt bør det nevnet at i noen land har folk forskjellige lengder på telomerer i tørre og regntunge årstider, som det kommer frem i rapporten «Gåten om telomerer som forlenger seg – det kan være biologi».

Dessuten finnes det tilfeller der telomerene har økt i lengde hos mennesker etter 75 år, noe som fremgår av studien «Menneskelig telomerebiologi: En bidragsgivende og interaktiv faktor for aldring, sykdomsrisiko og beskyttelse» eller hos de som bruker et år på å gå i bane, som det fremgår av studien «NASAs tvillingstudie: En flerdimensjonal analyse av en menneskelig romferd på ett år».

Til tross for den tilsynelatende enkelheten og sannsynligheten for dette kriteriet, ser det ikke ut til at vi kan stole på det helt. Lengden på telomerene korrelerer i de fleste tilfeller med levetiden, men vitenskapen er ennå ikke helt sikker på det.

Den tredje markøren: metyleringsklokker

Etter hvert som vi blir eldre, endrer vi oss sammen med DNA-et: Jo lenger vi lever, desto tettere blir DNA-tråder pakket inne i cellekjernen. Under prosessen blir noen deler forminsket, og informasjonen som er finnes i dem blir utilgjengelig, mens andre deler åpnes opp og leverer tidligere utilgjengelige data. Denne begrensningen påvirkes av de såkalte metylgruppene, og jo flere de er, desto mer intens blir prosessen.

Den amerikanske forskeren Steve HorvathI kom i 2013 frem til i sin forskning kalt «DNA-metyleringsalder for menneskelige vev og celletyper», at noe av de såkalte metyleringsklokkene som består av 353 deler DNA får en metylgruppe i løpet av livet, mens andre mister den. Disse klokkene er laget basert på studien «DNA-metyleringsbaserte mål av biologisk alder: En metaanalyse som forutsier tid til død» og er basert på å lokalisere de delene av DNA-et som er utsatt for metylering og i stand til å fortelle oss livets levetid, i tillegg til levetiden til individuelle celler. Likevel gjenstår ett problem da vi fortsatt ikke vet hvorfor noen deler av DNA-et har en nøkkelrolle for aldring, og viktigst av alt, hvordan vi kan påvirke dem.

Er livets slutt på vei?

La oss legge vitenskapen litt til side. Hver enkelt av oss vet ganske godt hva aldring betyr, der kroppen mister sine fysiske funksjoner og evner til å motstå sykdommer. Det finnes visse tegn som kan hjelpe oss å forstå når det er på tide å være mer oppmerksom på helsa. Her er noen av dem.

Hendene dine blir svake

Styrken til håndtrykket ditt og til og med evnen til å åpne lokket på en krukke kan være et tegn på kroppens alder. Forskning publisert i magasinet The Lancet med tittelen «Prognostisk verdi av gripestyrke: Funn fra Prospective Urban Rural Epidemiology» har bekreftet at mennesker med svakere håndtrykk har 16 % høyere risiko for å oppleve død av ulike årsaker. Det hele avhenger av muskelmassen, som aktivt reduseres med alderen, og dersom vi ikke klarer å stå imot denne prosessen, begynner vi å eldes tidligere og raskere. Men det finnes gode nyheter: de deltakerne i forskningen som forbedret gripestyrken, levde lenger.

Du får mer fett rundt midjen

Vi går alle opp i vekt etter hvert som vi blir eldre, men dersom det konsentreres rundt midjen, som hos menn, får vi problemer. Forskning som ble utført i løpet av 2019 har støttet avhandlingen om at kvinner med ekstra vekt på magen er dobbelt så mye utsatt for å utvikle farlige hjertesykdommer enn kvinner som samler fett rundt lårene.

Du er en sakte turgåer

Måten vi går på er direkte relatert til både fysisk og mental helse. Dette ble konkludert av New Zealandske forskere med studien «Forening av nevrokognitiv og fysisk funksjon med ganghastighet i midten av livet» der 900 frivillige deltok. Resultatene fra studien viser at deltakerne som hadde en ganghastighet som var lavere enn gjennomsnittet, hadde dårligere fysisk helse, deres kroppsaldersestimat var høyere og omfanget av deres hippocampus (delen av hjernen som er ansvarlig for hukommelse og kognitive evner) var mindre enn for raskere deltakere i eksperimentet.

I mellomtiden har forskningen «Egenvurdert tempo og utvikling av hjerte- og karsykdommer og kreftdødelighet fra alle årsaker: Samlet analyse av 50 225 individuelle turgåere fra 11 britiske befolkningsgrupper» utført i løpet av 2018 og publisert i British Journal of Medicine har vist at daglige vandringer på flere timer med hastighet på rundt 6 km/time reduserte dødsrisikoen fra alle årsaker med 20 % (og enda mer for pasienter over 60 år).

Du har hyppige beinbrudd

Skjøre bein er et annet tegn på aldring. Etter fylte 40 begynner vi å miste kalsium, og for hvert år blir dette mer intenst. Dessuten er cellene i mindre stand til å lagre vitamin D, som er essensielt for beina, og som et resultat er det mer sannsynlig at vi opplever skader og brudd.

Proporsjonene i ansiktet endres

Det finnes et annet stoff som vi får mindre av når vi blir eldre, og det er kollagen, som skaper et beskyttende nettverk for cellene i huden. Jo mindre kollagen vi har, desto raskere blir huden dårligere, og desto raskere blir ansiktsformen endret (først og fremst linjene i kinnene). Dessuten endres kjeven med alderen (på grunn av slitasje i brusk og tap av tenner eller endringer), noe som også påvirker proporsjonene i ansiktet.

Er alder ikke bare et tall altså?

Fødselsdatoen din og antallet lys på bursdagskaken har veldig liten innvirkning på helsetilstanden din, forventet levealder og til og med din faktiske alder. I følge statistikk er det mest sannsynlig at de fleste av oss blir 75 år og får en eller flere kroniske sykdommer når vi fyller 65 år. Men vi er ikke bare statistikk. Våre handlinger og vaner (først og fremst våre livsendrende vaner, spisevaner og helsevaner) bestemmer hvor unge vi føler oss hvert år, og til slutt, hvor lenge vi kommer til å leve.