Antioksidanter og frie radikaler: Hvordan fiender har blitt venner

113 views

Antioksidant betyr antioksygen. Livet vårt er fullt av paradokser: Vi kan ikke leve uten oksygen. Men det er oksygenet som starter oksidasjonsprosessene, som fører til ødeleggelse av celler og til slutt – aldring og død.

Hvordan startet denne nøytraliseringen?

Folk har tidlig funnet ut at luft har en destruktiv effekt. I begynnelsen var det ingen som var klar over dette fenomenet eller innvirkningen oksygen har på helseproblemer. Det ble til slutt bemerket at jern ruster, vin blir sur og fett blir gult og harskt. Løsningen for livløse objekter var ganske enkel: Begrens eksponeringen for luft, og det er det hele.

I løpet av det 19. århundre, etter utviklingen av handel med kolonier, ble det fokusert på å finne stoffer som kan forhindre oksidasjon og matsvinn under lang transport. De lette etter konserveringsmidler for mat. Og de konkluderte til slutt med at dette burde være antioksidanter – stoffer som nøytraliserer aktiv oksidasjon.

Helt siden tidenes morgne har folk brukt eddik og olivenolje som konserveringsmidler. Det er her forskerne har prøvd å finne «nøyaktig dette stoffet». I løpet av begynnelsen av 30-tallet forrige århundre ble det oppdaget og produsert askorbinsyre (C-vitamin) og senere, ved midten av århundret — Vitamin E. Dette var de første antioksidantene.

I 1970 publiserte Linus Pauling, vinneren av Nobelprisen i kjemi, en rapport kalt «C-vitamin og evolusjon» der han forklart at et menneske (ettersom det ikke kan leve uten oksygen) trenger stoffer som kan utkonkurrere aktivt oksygen.

Samme år publiserer den amerikanske gerontologen Denham Harman en serie rapporter om hans eksperimentene med mus. Det viste seg at den forventede levealderen i gjennomsnitt økte dersom de fikk mat med konserveringsmidler.

Det var slik teorien om frie radikaler og aldring startet, og som igjen startet en rekke studier av antioksidanter i medisin.

Teorier om aldring

Aktive former for oksygen kan ikke eksistere av seg selv: De samhandler kontinuerlig med et eller annet og bryter ned andre molekylære bindinger. Dette resulterer i skapelsen av frie radikaler, som også søker etter et sted å bli en del av. Faktisk er dette en av de sterkeste immunforsvarsmekanismene: Frie radikaler holder seg til mikrober, og når de kommer inn i menneskekroppen, så blir de ødelagt. Men hvis det finnes for mange frie radikaler, begynner de å ødelegge kroppens egne celler. Det er nettopp derfor aldringsprosessen fungerer, ifølge forskningen «Virkning av antioksidanter på kardiolipinoksidasjon i liposomer: Hvorfor fungerer mitokondrie kardiolipin som et apoptotisk signal?».

Dette er årsaken til at Harman i begynnelsen kalte teorien sin som «teorien om frie radikaler». Ifølge denne teorien kan antioksidanter som kommer fra mat bli en kur-som-kurerer-alt når de binder seg til frie radikaler og skilles ut fra kroppen. Alternativt ville de redusere aktiviteten til radikaler, noe som ville holde cellene unge for alltid.

Det viste seg imidlertid raskt at alt har sine grenser, og at det er umulig å forlenge livet mot evigheten ved hjelp av antioksidanter. Ifølge forskningen «Oksidativ stress: Skader og fordeler for menneskers helse», blir det aktive oksygenet akkumulert i kroppen, selv om mennesket lever i et ideelt økologisk miljø. Dette kan bli årsaken til utviklingen av kreft, diabetes, aterosklerose samt hjerte- og karsykdommer.

Harman kom med en idé om at mitokondrier (et kraftsenter i en levende celle) starter oksidasjonsprosessen av seg selv. Piller med vitamin C og vitamin E kan bekjempe frie radikaler som kommer inn i kroppen fra omgivelsene, men de kan ikke gjøre noe med de som produseres i mitokondrier.

Slik startet mitokondrie-teorien om aldring (og denne teorien er fortsatt ledende innen gerontologi) der menneskeheten leter etter nye antioksidant-typer.

Klassifisering av antioksidanter

Så langt ble antioksidanter klassifisert i to store grupper: Endogene (produsert av kroppen) og eksogene (som vi får i oss fra mat, tilsetningsstoffer og kosmetikk).

Den primære kilden til endogene antioksidanter er planter. Forskningen «Naturlige antioksidanter i matvarer og medisinplanter: utvinning, vurdering og ressurser» setter til side de viktigste:

  • vitaminer: С, Е,
  • karotenoider: betakaroten, lutein, lykopen, zeaxantin, neoxantin
  • Polyfenoler: fenoliske syrer, flavonoider, antocyaniner, tanniner og stilbener

Vi kan få i oss WHOs anbefalte mengde eksogene antioksidanter gjennom å spise 5 porsjoner grønnsaker og frukt hver dag. Polyfenoler finnes i grønnsaker og frukt, samt te, kaffe og rødvin.

Eksogene antioksidanter bidrar til å bekjempe eksterne trusler (dårlig økologi, solstråling, røyking), men de kan ikke hjelpe med mitokondriell oksidasjon. Derfor begynte forskere å lete etter måter å få menneskekroppen til å produsere endogene antioksidanter «på forespørsel». Det var slik søken etter proantioksidanter, det vil si stoffer som kan stimulere produksjonen av endogene antioksidanter, begynte. Og ifølge de aller nyeste undersøkelsene, som er samlet i rapporten «Nettverket av antioksidanter og proantioksidanter: en oversikt», finnes det mange funn å gjøre på dette feltet.

Hva gjør prooksidanter?

Prooksidanter virker motsatt sammenlignet med antioksidanter. I stedet for å nøytralisere frie radikaler, bidrar de til dannelsen av dem.

De gjør dette ved å «stjele» elektroner fra kroppens celler, noe som gjør dem ustabile. Dette skaper en ond sirkel: En celle som blir fratatt et elektron vil gjøre det samme med en celle ved siden av for å gjenopprette sin egen stabilitet. Dette fører til skadede celler og skadet DNA.

Og det er her paradokset begynner: Prooksidanter viser seg å være nyttige for helsa. Forskningen «Oksidativt stress, prooksidanter og antioksidanter: samspillet» har vist at immunforsvaret øker produksjonen for å kunne bekjempe patogener i kroppen. Fagocytiske celler øker oksygeninntaket med hele 20 ganger for å skape mer aktive former for oksygen (frie radikaler) i bekjempelsen av virus og bakterier. Prooksidantene retter seg ikke inn mot alle celler, men kun de som er syke og uregelmessige og dermed mindre stabile. Som et resultat får de dem til å ødelegge seg selv. Dermed har fienden blitt en venn!

Dessuten kan prooksidanter samhandle med antioksidanter. For eksempel har forskningen «Hydroksokobalamin katalyserer oksidasjonen av dietylditiokarbamat og øker cytotoksisiteten uavhengig av hverandre» vist at vitamin B12 kan transformere andre naturlige antioksidanter, særlig vitamin C og stoffer som tilhører tein-gruppen (koffein), til prooksidanter.

Hvor finner man prooksidanter?

Blant generelt tilgjengelige prooksidanter kan man nevne:

  • vitaminer: В3, В6 og В12 fra sardiner, makrell, laks, cottage cheese og egg.
  • Omega-3 fettsyrer fra torskelever, ansjos, linolje, nøtter og tilsetningsstoffer.
  • Aminosyrer: taurin, L-arginin, N-acetylcystein, glycin, som finnes i kalkun, kylling, frø av solsikke og gresskar, sesam, fullkornsris og rosenkål.

Forskere studerer prooksidantens rolle i mineraler, deriblant sink, kobber og jern, men klinisk forskning er ennå ikke ferdig, og det er fortsatt for tidlig å trekke konklusjoner. Vitenskapen fortsetter stadig å utvikle seg, og ettersom vi allerede kan nøytralisere skadelige radikaler og forvandle skadelige komponenter til nyttige, har vi grunnlag for optimisme i fremtiden. Hvem vet, kanskje de snart kommer med en pille som forlenger livet?

Hva kan du lære mer om? Les her: